Den svenske statsministeren Fredrik Reinfeldt sa på Dagsrevyen 22.august 2010 følgende setning: ” Vi fører en jobbpolitikk. De(de rødgrønne, red anm) foreslår å administrere arbeidsledighet. Vi har holdt i hop Sverige under finanskrisen og vist at vi er regjeringsdyktige. De har en tendens til å love alle alt.”

Det er fryktelig å høre slikt fra en regjerning som påstår å ha redusert skattene til vanlige folk.

La oss her og nå, fastsette det faktum at det finnes ingen annen måte å forvalte en nasjons pålagte plikt om å ta vare på alle innbyggere, enn nettopp ved å kreve inn skatter. Bortfall av skatter er lik bortfall av alle sosiale ytelser. Det er det samme som å samle rikdommen landet gir oss på enda færre hender. Flere vil gå alderdommen i møte som fattige, og det etter et langt liv ”på gulvet”.

Det som virkelig skremmer meg er den siste setningen. Den huser en helt uakseptabel forrakt for andre mindre tilgodesette grupperinger i samfunnet. Det å si ”De har en tendens til å love alle alt” viser at denne fløyen i svensk politikk ikke er beredt til å dele med andre. Noen skal ikke få ta del i den rikdommen landet gir folket som bor der. Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å stille den svenske statsministeren spørsmålet; Hvem skal få ta del i rikdommen, og hvem skal ikke…? Hvem skal bestemme dette?

Moderaterna i Sverige er sammenlignbar med vår høyre fløy. Vi har opp gjennom de siste årene hørt store lovnader fra den kanten om skattelette. En skattelette som på lang sikt fører til større forskjeller mellom der rike og de fattige. Og det gjøres ved at de som har minst skal få mindre og de som her mest skal få mer. Jevnfør debatten om formueskatten noen år tilbake. Et resultat av Skauge-utvalget.

Kjære høyre fløy; Skal ikke alle godene fordeles på alle?