Det er noe som er meg litt uforståelig i den norske politikken. Det er ikke det at jeg ikke skjønner, det er heller det at jeg ikke forstår, if you catch my drift.

I de senere år har det politiske landskapet her i landet mer og mer samlet seg rundt to poler som jernspon på en magnet, men det som er litt underlig er det lille jernsponet KrF etter min mening ser ut til å ha blitt dratt mot feil pol!

KrF skal jo forfekte de kristne verdiene, i alle fall de som er akseptert i Norge. En av grunnverdiene i kristendommen er at du skal elske din neste. Slik tolker vi det her på berget.

Hva gjør KrF da på den borgerlige siden?

Jesus var vel, igjen etter min mening, tidenes største sosialist. Han gikk uselvisk rundt og hjalp alle mennesker han kunne, og da spesielt de fattige, gjennom sine mirakler. Han hadde omsut for alle. Slik vi i Arbeiderpartiet har. ”Alle skal med” er et motto Jesus ville ha likt.

Men KrF vil heller være sammen med de borgerlige. Fariseernes partier. Partiene som blir støttet av arbeidsgivere og finansfolk hovedsakelig. Har de ikke lært noe av Jesus?

Jeg tror KrF ville ha sanket mange flere stemmer hvis de hadde stått på den sosialistiske siden av norsk politikk og videreført Jesu livsverk. Man kan elske sin neste, men da bare de utvalgte få?