Det er utrolig at vi nordmenn i det 21. århundre, fremdeles lider under vekten to ulike lovpålagte skriftspråk.
Lidelsene ligger for det meste i det faktum at mennesker fra ulike deler av landet ikke skriver rent på verken bokmål eller nynorsk. Det danner grobunn for skrivefeil og feiltolkninger. Feiltolkninger som kan være katastrofale.

Selv vokste jeg opp med nynorsk som hovedmål på skolen. På høgskolen i norskfaget skrev en lærer at jeg ”… skriv så godt nynorsk at det er ein fryd å lese”. Selv om jeg i voksen alder har ”konvertert” til bokmål fordi det for meg er skriftspråket jeg lettest kan nå flest mulig lesere med minst mulig feil, har jeg fremdeles gode minner fra nynorsktiden i mitt liv. Erfaringer fra nettsider på nynorsk viser færre lesere og at siden er kortere oppe på skjermen. Med andre ord, budskapet kommer av og til rett og slett ikke frem til leseren. Dessuten ble jeg opp gjennom årene bombardert med bokmål fra bøker, magasiner, aviser, musikk, TV og radio.

Jeg har med min bakgrunn en mer konservativ oppfatning av nynorsk. I over hundre år helt frem til slutten av det forrige, har endringer i reglene for de to skriftspråkene gjort at de grammatikalsk har nærmet seg betraktelig. Rundt denne tiden må det ha skjedd noe. Mye av det som til da bare var tillatt i bokmål ble også tillatt i nynorsk. Men brått stoppet tilnærmingen av disse to skriftspråkene helt opp. Noe som ergret meg var blant annet innføringen av endingen ”heit” i et forsøk å importere bokmålets het-endelse. Vi fikk ordet ”nyheit” som nærmest er å oppfatte som et promiskuøst alternativ til det nynorske nytt eller nyhende. Innføringen av denne endelsen avspeiler etter min mening noen av de ofte åpenbare manglene ved nynorsk når det gjelder grammatikk og bruk av ordrikdommen der, og dermed avkledde enda mer behovet for ett skriftspråk her i landet.

Skriftspråket som benyttes i England har ett sett med regler der Norge har to. Selv om skriftspråket der i mange tilfeller avviker betydelig fra talespråket, opplever ikke de, og heller ikke vi når vi skriver på engelsk, vanskelighetene knyttet til to ulike språk. Dermed kan man vel si at ved å holde seg til ett enkelt regelverk når man skal skrive en tekst, vil man i større grad unngå feiltolkninger. Og dermed kostnader spart.

Når en ser at selv oppegående eksamensoppgaveforfattere leverer fra seg oppgaver på nynorsk med et tosifret antall skrivefeil, ja da vet vi at det er på tide å slå skriftmål-Norge sammen til ett rike.

Men hvilket rike?