Sitat fra Det norskes Arbeiderpartiets valgprogram 1997; ”Befolkningen må oppleve beskatningen som rettferdig og forutsigbar, og vite at alle bidrar etter evne til fellesskapet. Dette skjer gjennom progressiv inntektsbeskatning, bunnfradrag, toppskatt og et ekstra skattetrinn på nettoformuer over et visst nivå. Toppskatten skal være en ekstra omfordelende skattlegging av dem som har høye inntekter.”

Felles for disse er at de er skatter som er basert på inntekter og evne.

Eiendomsskatten er slett ikke en slik skatt. Det er en gammel skatt, men alltid inndrevet etter skyldnerens evne.

I dag er eiendomsskattens grunnlag salgsverdien av eiendommen.

Det er mange mangler med dagens eiendomsskatt.

Først og fremst måten den er innført på. Ved å overlate til hver enkelt kommune om de vil innføre eiendomsskatt har prinsippet for lik beskatning og beskatning etter evne blitt satt helt til side. En slik innføring har ført til at av to naboer er ofte den ene pålagt eiendomsskatt og den andre ikke. Det holder ikke i dagens Norge der alle skal behandles likt.

Det andre er at det ikke er en fast og ufravikelig sats. Den begynner på to promille og året etter kan den økes med 100 prosent. Det betyr at en huseier kan få en økning i skatten på 7 000 kroner for hver million i verdi i løpet av fire år. Siden svært få av eiendommene her i Norge er verdt under en million vil dette si at skattetrykket er økt enormt i forhold til lønnsutviklingen i samme periode. Det er vel ingen av oss som under normale omstendigheter har opplevd en lønnsøkning på flere hundre prosent ett år?

Det tredje er i mange år før du selger eiendommen må du betale skatt av en verdi du ikke har realisert. En aksjeeier slipper skatt til eiendommen (aksjene) er solgt. Først da vet man med sikkerhet verdien av den. En huseier har staten til å anta verdien på eiendommen og samme ”takstmann” skal sette skattenivået og innkreve skatten.

Det fjerde er det tøyelige begrepet bunnfradrag som er sementert i kommunens økonomiske styrke. Dermed blir det kommunens økonomi som blir lagt til grunn for skatten og ikke skattebetalerens lønn. Fullstendig feil.

Jeg vil gjerne betale eiendomsskatt!

Men da vil jeg at skattegrunnlaget skal være økningen i eiendommens verdi, og ikke verdien av hele eiendommen. Det vil f.eks. si at en eiendom med verdi på 3 000 000 øker med f.eks. med 100 000 kroner i løpet av skatteåret, bær det være de hundre tusen som utgjør skatte grunnlaget og ikke de 3 000 000.

Hvorfor; jo for mye av verdien som er lagt inn i eiendommen er betalt med midler har vært utsatt for skatt tidligere. Det har ikke de hundre tusen. Det er en urealisert gevinst. Det er forskjellen og det er en viktig forskjell for da er skatten mye mer relatert til økning i formue og inntekt. Som aksjeeieren bør derfor skattekravet på eiendommen ikke realiseres før eiendommen blir omsatt og man har sikre tall å danne grunnlaget for.

Med andre ord; en slik ”gevinst” skattebelastes ikke før realisasjon.

Norge er et land der det i stadige overskrifter og tilhørende artikler i aviser landet over klages over hvor mange av oss som er trygdede. Det er nettopp her en slik skatt rammer feil. De har lav inntekt, men ofte store utgifter fordi de er av ulike årsaker tvunget til å gå ut av arbeidslivet mens de har mest utgifter knyttet til eiendommer, barn og etablering. Jeg er redd mange av disse får det enda verre. Enslige mødre vil få pengene revet ut av hendene av en kommune som med loven i hånd går foran sultne unger.

Som en konklusjon har kan man si at eiendomsskatten er en beskatning av en fordel som ikke er realisert, som skatteinnkreveren bestemmer verdien av og som ikke er fastsatt etter hver enkelts evne. Mye verre enn hesten som passer havresekken dette. Mye verre!

Jeg hever derfor et øyenbryn og sier; Hvis alle fordeler her i livet skal skattelegges, så vil jeg gjøre staten og Vestnes Kommune oppmerksom på at det å puste er en stor fordel som kanskje bør skattelegges. Denne fordelen akkumulerer ikke verdier, koster ingenting, men som sagt, en stor fordel for hver og en av oss.